Vietnam: Saigon og Mui Ne

Siden siste blogginnlegg har vi alle beveget oss inn i Vietnam, via ca verdens minste grenseovergang ved den lille byen Ha Tien. Grensa ut av Kambodsja bestod av en bom og noen smaa hytter, og vi maatte nesten le fordi den var saa simpel. Bussturen fra grensa og videre til Ho Chi Minh City (ogsaa kalt Saigon) var en opplevelse i seg selv.. Vi ble lovet en stor buss med aircondition og diverse fasiliteter, men den gang ei. Vi ble plassert i en knoettliten minibuss med svaert liten benplass. Vi skulle til aa sette oss fremst i bussen, men det fikk vi absolutt ikke lov til i foelge den sinte bussjofoeren, enda det var ledig. Saa alle vi fire ble klemt helt bakerst i bussen som skulle ta 13 timer tilsammen. Vi har hoert av andre reisende at det er vanlig at turistene blir plassert bakerst i bussen her, av en eller annen merkelig grunn.. Tror denne bussturen slaar alle andre bussturer saa langt. Vi fikk selvfoelgelig stopp et par ganger, men det er vi vant med, saa det gikk fint, men inntrykkene vi sitter igjen med etter bare noen dager i Vietnam er enormt mange og er veldig forskjellige. Her er en kjapp oppsummering:

• Veiene her (ihvertfall fra den Kambodsjiske grensa til Ho Chi Minh) er ikke noe bedre enn i Kambodsja, og du sitter serioest og hopper i bussen hele tiden. De tuter dobbelt saa mye her som i Kambodsja: ca hvert 5. sekund, og de tar fortsatt helt syke forbikjoeringer (glad jeg klarer og sove paa busser)


• Menneskene her er veldig stresset og annerledes enn i de landene vi har vaert i saa langt. Vi stoppet ute i ingenmannsland for aa ta en tissepause og kjoepe noe aa drikke, og da stroemmet ca 20 ungdommer rundt oss som stod og lo av oss og skulle ta paa ansiktet og armene vaare. Virket som de aldri hadde sett hvite mennesker foer, og at vi var noen merkelige utenomjordiske skapninger. Paa bussen satt det en kvinne og stirret paa oss i flere minutter uten at hun saa bort, enda vi stirret tilbake. De snakker ogsa VELDIG daarlig engelsk her, saa kroppsspraak er den beste kommunikasjonen! Men vi har ogsaa truffet veldig mange soete og snille mennesker, som smiler og er glad, saa man kan jo ikke ta alle under en kam. Men generelt er de mer bitre og stresset.


• Vi skulle ta ei ferge over en av hundre elver vi krysset, og da kom det plutselig flere damer ombord paa minibussen vaar som skulle snike seg forbi politivaktene, som stod og voktet ved fergekaia, og inn paa ferga for aa selge ting. Vi skjoente ingenting, fordi de skjulte seg ved aa trekke for gardinene og sitte paa gulvet og hysje paa hverandre og oss. Spesielt. Vel over elva maatte bussen ta paa noen mennesker i moerket (de kunne ikke gaa paa ved veilysene av en eller annen merkelig grunn), og mer engestelig ble vi naar ei dame pekte paa ordet "police station" i guideboka mi (jeg skulle bare spoerre om hvordan man uttalte takk paa vietnamesisk). Busssjofoeren var i tillegg skikkelig sint hele turen, og naar det ble ledig i stene foran oss, fikk vi ikke lov aa sitte der, saa vi MAATTE sitte helt bakerst.
  
• Vel fremme i Ho Chi Minh City ble vi helt overveldet over all trafikken der. Byen var pen og ren, i motsetning til byer i Kambodsja, men etter aa ha krysset veiene her noen ganger er jeg ganske sikker paa at livet mitt ble forkortet med noen aar. Det var saa mange mopeder, scootere, biler og busser overalt, og absolutt alle staar paa floyta for hver minste ting. Saa man risikerer enten aa bli doev eller paakjoert her. I Ho Chi Minh var slappet vi mye av og gikk rundt og sjekket ut livet i byen. Vi var innom noen museer, blant annet War Remnants Museum, som bestod av utrolige sterke bilder og historier fra Vietnamkrigen. Fikk frysninger over hele kroppen og taarer i oyekroken opptil flere ganger.


• Etter to netter i Ho Chi Minh tok vi bussen til det lille kyststedet Mui Ne, som er kjent for sine hvite og roede sanddyner, som er som to smaa oerkener. Det feorste vi gjorde da vi kom hit var aa leie oss en jeep med sjofeor, som kjoerte oss til en foss, til en fiskelandsby og til sanddynene. Fossen var mindre imponerende, siden vi allerede har sett verdens fineste i Laos, men landsskapet vi maatte gaa gjennom for aa komme til fossen var virkelig flott! For aa komme til fossen, maatte vi gaa opp gjennom elva, som forresten var veldig grunn og veldig roed (sanda var helt roed). Landskapet rundt bestod av reod og hvit sand som var stivnet og formet som store fjellklipper, palmer og traer og greonn og frodig mark. Veldig kontrastfylt landskap! Etter dette dro vi til fiskelandsbyen, der havet var fylt med sma trebaater i alle regnbuens farger, i tillegg til smaa og runde straabaater som de fisker krabber med. Hoydepunktet paa turen var naar vi kom til de hvite sandynene som er en liten oerken rett ved havet. Der fikk vi leie akebrett som vi akte paa ned sanddynene. Hjemme aker man paa snoe, her aker vi paa sanddyner. Kjempe morsomt! Fikk en foelelse av aa vaere i et Afrikansk land, type Marokko, og ikke Vietnam.
  

Mye trafikk i Ho Chi Minh City..

Vandring opp ei elv, Nina i forgrunnen!

Merkelig landskap av sand. Kristin, Camilla og muah!

Ved fiskelandsbyen (Mui Ne Village)

Slike smaa runde baater er det overalt paa havet her. De sitter og ror i der med sine straahatter paa hodet. Ser veldig fredfullt, men ogsaa slitsomt ut.

De hvite Sanddynene, Mui Ne.

Jeg aker paa sanddynene i Mui Ne


Etter aa ha vaert noen dager i Mui Ne, suser vi i dag videre med buss (som tar 15 timer) til Hoi An, kystbyen litt lenger nord, som bl.a er paa UNESCOs verdensarvliste. Det er veldig mange delte inntrykk av Vietnam, og mange som vi har truffet sier at enten saa liker man Vietnam, eller saa ender man opp med aa bli veldig skuffet. Jeg liker Vietnam saa langt, og jeg har paa foelelsen at jeg blir aa like det mer og mer. Jeg tror man maa vaere litt taalmodig her, for det er mer troekk og futt her enn i f.eks. Laos, der det virket som om verden stod i ro. Jeg synes det er spennende at land som ligger saa naere hverandre kan vaere saa forskjellige, baade i natur og kultur. Vi har det helt supert her, og jeg gleder meg til aa se resten av Vietnam.