"Jeg vil bli popstjerne. Eller så vil jeg bli arkeolog. Jeg og Chris skal bli arkeologer, så skal vi finne dinosaurer, store dinosaurer, som ingen andre har funnet før.. Sant, Chris?"
"Når jeg blir stor skal jeg bli sykepleier, eller.. En brannmann, nei brannkvinne!"
"Hva skal du bli når du blir stor? Jeg vil bli som Kate Winslet, sånn skuespiller. Eller så skal jeg redde verden, bli statsminister"
Dette er bare noen av de titusner utsagn og ønsker jeg kom med i løpet av barndommen om hva jeg skulle bli når jeg en gang i framtiden ble stor. En gang i framtiden.. I det ene øyeblikket skulle jeg bli sykepleier eller popstjerne, slik som Britney Spears og Madonna, i det andre øyeblikket var det statsminister som stod for tur (Gro Harlem Brundtland var ei tøff dame, syntes jeg). Vel, her sitter jeg i det som en gang var framtiden, og jeg står ved et veiskille der jeg må begynne å velge hvilken vei jeg skal følge fram mot et liv som vil gjøre meg lykkelig. Det er ikke et enkelt valg. Jeg har nå studert ett år psykologi, og jeg synes det er kjempeinteressant! Det som er veldig synd er at jeg ikke har vært nok motivert til å gjøre mitt aller beste til å komme inn på profesjonsstudiet. Jeg har lest, ja, men ikke godt nok. Og det var heller ikke målet mitt for i år, å komme inn (for de som ikke er klar over det, du må ha straight A's i alle fag for å komme inn), så sånn sett er det fair enough.. Men hva med senere? Hva skal jeg gjøre senere? Jeg har valgt å ta meg et friår for å gjøre noe helt annet, for å få opp motivasjonen før jeg kaster meg i gang med et seriøst studie.. Så jeg blir vel mest sannsynlig å jobbe og reise fra og med høsten 09! Men hva skal jeg gjøre etter det? Jeg liker å ha en plan med livet mitt. Jeg har en medfødt planlegger i meg, og synd er det nå, for jeg har ingen plan.. Og uten en plan, ja da blir jeg frustrert og fortvilet.
Og opp i all denne "fortvilelsen" så tenker jeg hvor utrolig overfladisk det hele egentlig er. Her sitter stakkars jeg, i verdens rikeste og et av de frieste land og sutrer fordi jeg ikke vet hvilken utdannelse jeg skal ta (som jeg attpåtil blir støttet av staten til å ta!). FOR ET PROBLEM- sutrer over at livet mitt ikke er planlagt, mens i mange andre land er livet til kvinner allerede "planlagt" i det de kommer ut av mors mage: gifte seg med sin fetter, få barn i en alder av 13. Ja, det er så synd i meg, du ser den? Men igjen så blir det feil å tenke slik..
Så what to do? Jeg har i hvertfall valgmulighetene åpne og lagt framfor meg, og kan heldigvis få velge selv hva jeg skal gjøre.. Selv om jeg kanskje ikke vet det i dag, og kanskje heller ikke i morgen, så kanskje vet jeg det i februar, kanskje i mars? Kanskje ikke, men hva så. Da blir det plan B- just do something (jeg har altså en plan! Plan B.. utmerket plan..). Eller som jeg har lært av mine gode venn, Camilla: ta det litt som det kommer. Lev livet, nyt det. Alt order seg til slutt.. Og livet er (forhåpentligvis) langt fra mot slutten- det har såvidt begynt!
Så når jeg blir stor vil jeg.. Leve livet!
