F for Fredrik

Jeg lånte ei bok i dag. F for Fredrik. En rørende historie som Fredrik selv forteller via sin blogg han opprettet bare dager etter han ble innlagt på UNN og fikk en diagnose alle frykter å få; kreft. Jeg kjenner til historien om Fredrik fra før, men bestemte meg nå også for å lese den. Blogginnleggene er gitt ut i ei bok, og overskuddet av inntektene går til Fredriks Minnefond som hjelper ungdommer som er i samme situasjon som Fredrik var i. Bare etter å ha lest noen av hans første blogginnlegg ble jeg svært rørt- og overrasket over livsgnisten denne gutten hadde! Hans opplevelser og tanker rundt sykdommen og livet, gjør at du selv ser ting i et litt annet perspektiv- iallefall fikk det meg til å gjøre det. Livet er kostbart, og kan ende så altfor raskt.. Og uansett hvor ille en har det så skal en aldri gi opp håpet!

Bloggen til Fredrik er absolutt til å anbefale. Her er en link:

http://www.fredrikstave.blogspot.com/

.

Søndag. Punktum.

Jeg ligger og ser i taket. Det er søndag, og jeg har vært oppe siden klokka 07.30(!) i dag, fordi en type tidligoppstående, overoptimistisk trønder skulle leie bil klokka 08.15! Der sitter på jeg på kontoret på flyplassen som et hulder i uvær presist klokka 08.15, og gjett… ikke en jævla person å se. Jeg sitter der som en idiot med øyne som enda er halvt klistret igjen, og speider utover flyplassen. Jeg venter i tre kvarter, og tenker faen heller, trønderen kommer faen ikke. Jeg går til parkeringsplassen for å kjøre hjem å legge meg i min nyinnkjøpte 120 centimeters brede seng, og ser fortsatt ut som en type huleboer i oransje Sixt-uniform. Jeg kjører hjemover og hører på en eller annen happy kjærlighetssang på P4 som er til å spy av, da denne flotte jobbtelefonen ringer. Det er trønderen! ”Æ står på flyplassen, æ vart litt sein sjø, koffer e det itj nån her på kontoret? Kjæm det nån?” Jeg må faen med meg snu, og tårene er på vei ut øyekroken siden jeg er så inni helvettes trøtt (det skal nevnes at jeg var på byen dagen i forveien, og la meg ikke før klokka 4. Stoppet dog å drikke tidligere pga av denne flotte trønderen som skulle leie bil 08.15!)

Etter jeg har levert ut bilen til trønderen, som hadde helt usannsynlig mye skjeggvekst, kjører jeg nok en gang hjem med håp i øynene for å legge meg, og denne gang skifter jeg til P3, der de til min store glede spiller Closer med Kings of Leon. Godt plantet under min helt fantastiske dundyne og i rene dynetrekk, sovner jeg. Der ligger jeg og sover som et spedbarn (helt sikkert ikke like vakkert, men omtrent like godt), til jeg hører en jævla irriterende lyd. Jeg tror først det er vekkerklokka som ringer, men så oppdager jeg det.. Det er den jævla jobbtelefonen som ringer igjen, atter en gang. Jeg ser på klokka og ser at jeg har sovet i hele 25 minutter! Hurra liksom. Denne gang er det ei kjerring som har en reservasjon til klokka 12, ja klokka 12, men som står på flyplassen og spør hvorfor det ikke er noen på kontoret! Tornerose må selvfølgelig opp av senga, og rir av gårde på sin hvite hest til flyplassen! Der blir jeg altså sittende fram mot klokka 12.30, pga at hver gang jeg er på tur og dra kommer det en villfarende turist som skal leie bil. Tornerose svikter aldri.

Når jeg omsider kommer meg hjem, er jeg ikke trøtt lenger. Dette er selvfølgelig et resultat av 2 kopper kaffe og en boks battery. Så nå ligger jeg her i senga mi, og kroppen min roper at jeg trenger søvn, men verken hodet eller tankene mine er med på det. Sigg vasker huset i protest, mens Elise er ute og trimmer. Jeg ligger i senga og drar meg, mens jeg hører på Crosses med Josè Gonzalez, og det tenker jeg å fortsette med resten av søndagen også. Søndag er søndag, en hviledag.