Stein i skoen ffs.

Gnikk knas. Au. "Oi, jeg har en stein i skoen." To timer går, "oi, jeg har fortsatt en stein i skoen." Et helt fuckings døgn går, og atter en gang merker jeg at idét jeg tar på meg skoen er det en liten, men svært merkbar stein der. Jeg drar på jobb, steinen er der fortsatt. Jeg spiser lunsj, og tenker at nå må jeg ta ut den ekle, lille steinen som ligger og gnikker seg inn i gjennom sokken, og videre inn i huden min, som en larve med ekle små brodder (har larver brodder?) som har som mål og legge enda mindre og ekle egg inne i huden min. Jeg glemmer det av mens jeg sitter og skravler og leser avisa. På tur tilbake i arbeid etter lunsjpausen, oppdager igjen, atter en gang, at steinen er der. Når jeg alt er oppe og går orker jeg ikke ta den ut, og tenker at jeg tar det senere. Dette var på tirsdag, i dag er det torsdag. Altså har jeg hatt en stein i skoen siden mandag, og i morgen er det fredag. Flott.

Det var da jeg kjørte over Tromsøbrua i formiddag og hørte Beat It med Michael Jackson på P4 at jeg faktisk kom til å tenke på at denne steinen faktisk har vært i skoen min siden mandagsmorgen. Jeg lo litt med meg selv, og tenkte på hvor fjollete jeg faktisk kan være.. Så begynte jeg undre på hvorfor i all verdens navn jeg ikke hadde tatt den ut, og hvorfor jeg fortsatt satt, gikk, løp og i blant hoppet med denne sikkert 7 mm brede steinen i skoen, for steinen er ufattelig ubehagelig. Den gjør til tider vondt. Vel, første tanken som slo mot meg som en knyttneve i medvind var latskap. LATSKAP! Jeg er rett og slett for lat til å ta ut denne forbannede steinen. Alltid har jeg vært litt lat av meg, tenkte jeg, men at det går så langt til at det fører til selvpining er for drøyt, men hvem vet.. Den andre tanken som slo meg var at jeg rett og slett er for surrete og distré, slik at jeg faktisk glemmer at steinen er der, og når jeg endelig tenker at jeg skal ta den ut er det i samme farten glemt. Den tredje tanken var at jeg kanskje er for BUSY (heller kanskje bare mer stresset) til at jeg ikke har tid til å ta ut steinen. Jeg er rett og slett en opptatt og very important kvinne, falt det meg inn da jeg nærmet meg ishavskatedralen på fastlandet, og ble nesten litt fornøyd med at jeg hadde denne nå litt flotte steinen i min høyre sko.. Men det var før en siste tanke kom i hodet; Kanskje likte jeg denne selvpiningen? Bilder av pisk og lær falt straks i hodet på meg, og med frykt og en smule vemmelse så jeg plutselig at denne steinen kanskje bare var starten på mitt fremtidige medlemskap i Den Norske Foreningen for S&M- tilhengere. HJELP, tenkte jeg.

Vel over tromsøbrua, stoppet jeg på en ESSO-stasjon. Jeg tok ut steinen. Dramatisk ending. Slutt.

Det som nettopp falt meg inn nå, er at jeg har skrevet et helt blogginnlegg om en jævla stein. Gratulerer til meg, what a griping life I live.